Kulturlandskap
16. April 2008
Det gamle tradisjonelle landbruket la grunnlaget for en variasjon i landskapet og et biologisk mangfold de fleste av oss ikke er klar over.
En stor del av de trua og sårbare artene og vegetasjonstypene vi har i Norge i dag er knytta til nettopp kulturlandskapet. Den mest artsrike biotopen vi har her i landet i dag er den tradisjonelle ugjødsla slåtteenga og den største trusselen mot disse vegetasjonstypene i dag er opphør av bruk eller feil bruk.
Når jeg her skriver om kulturlandskap vil jeg prøve å belyse noen forskjeller på type tiltak som bør settes i verk for fortsatt å bevare det mest sårbare kulturlandskapet. Jeg vil i denne artikkelen belyse to typer biotoper hvor det ene er ”urterike slåtteenger” hvor målet med skjøtselen er å bevare det biologiske mangfoldet hva angår både planter, innsekter, fugler, amfibier, og sopp. Her finner vi ofte arter som befinner seg på den kjente ”rødlista”.
Den andre biotopen er ”gammel beitemark” hvor målet ofte vil være og holde landskapet åpent selv om det også her kan være store biologiske verdier og ta vare på. Dette er områder som de fleste av oss først vil legge merke til forandringene i fordi vi taper utsyn.
I dag har også noen begynt å få øynene opp for at tidligere slåtteenger begynner å gro igjen fra kantene. Dette er ofte små og tungdrevne arealer som har gått ut av drift. Noen steder blir det her sluppet på beitedyr og gjerne de man først får tak i innen nærområdet. Gjør man dette så vil man ikke bevare eller få tilbake den samme flora og fauna fordi her har vi arter som ikke tåler den tidlige beiteslippen og tråkket fra dyrene.
Disse ofte riktblomstrende slåtteengene ble som regel slått en gang midt i juli og noen ganger beitet forsiktig utpå høsten. Disse engene bør derfor slås med et lett og skjærende slåtteutstyr fra medio juli og utover. Det må for all del ikke brukes gjødsel, og alt graset må fjernes fra marken så det ikke kveler den levende grasstubben.
Bruk gjerne en tohjulstraktor der du kommer til med den. Men ofte er det på de mest uproduktive ufremkommelige stedene vi finner de mest sårbare artene og her må vi ta i bruk ljåen. ”Gresstrimmere” må ikke brukes i en slik eng fordi den fliser opp mye av stengelen og legger dermed igjen mye biomasse som i neste omgang går over til gjødsel. Gjødslingen vil da føre til favorisering av nitrofile (gjødselkrevende arter). Slike arter er høytvoksende og vil forrykke arts sammensettingen i enga.
Når det gjelder å ta opp igjen bruken av gammel beitemark stiller det seg annerledes, her må det slippes på beitedyr og gjerne tidlig. Ofte så vil det her dreie seg om å holde landskapet åpent, men det kan også finnes noen ”godbiter” så jeg vil sterkt anbefale å få en biolog til å foreta en registrering av området før tiltak settes i verk. Det kan da bli snakk om at deler av området kanskje ikke bør gjødsles på grunn av faren for å miste noen arter. Kanskje en del av beitet bør deles ifra hvis det blir mye nedbør.
En annen ting som man skal være oppmerksom på er at forskjellige dyreslag beiter forskjellig, ja til og med forskjellig fra individ til individ, jeg tenker da først og fremst på hester hvor noen kan ringbarke gamle ærverdige trær i løpet av en natt. Det er også viktig å tenke på tråkkskader, særlig der man vanner dyra, har saltstein, plassering av grinder, når skal dyra vekk fra beitet og vurdere nedbørsmengde i forhold til opptråkking.
Siste men ikke minst bør det nevnes faren for løvoppslag ved rydding av beiter og slåtteenger. Osp og Or setter noe ekstreme mengder med rotoppslag, altså ikke bare fra stubben som de andre trærne. Dette betyr i praksis at om du kutter et av disse trærne så får du kanskje femti igjen og da så langt inn på jordet som røttene går. For å handskes med disse må man da kappe ned renningene i en rekke år fremover ellers har man bare gjort vondt verre.
Det finnes imidlertid en effektiv løsning på dette men som er meget omdiskutert og nærmest tabu blant biologer, nemlig stubbebehandling med glyfosat. Stubbebehandling virker bare utenom sevjetiden, og er ikke tillat hvis man har en økologisk godkjenning på eiendommen. I følge mine erfaringer har ikke denne stubbebehandlingen noen negativ påvirkning på plantene rundt den påførte stubben, men jeg vil allikevel ikke bruke den rundt spesielt sjeldne arter. Jeg tror glyfosat kan ha en negativ virkning på mykorrhiza (sopprot) som en del planter lever i symbiose med. Man må selv vurdere hva man rår med. Ringbarking av deler av stammen på osp og vente to tre år før hogst er også en mulighet, men jeg har veldig varierende erfaringer med dette, synes det fungerer dårlig på høy bonitet.
